Adorno som Bjørnson-tolker
I sitt posthume verk, Estetisk teori (1970), kritiserer Theodor W. Adorno det sublime slik det ble presentert i tradisjonen fra Kant. Han vil løsrive begrepet fra dets idealistiske arv og dets positive innhold. Ifølge Adorno representerer den sublime rystelsen en erfaring av det rene nærværets negativitet. Subjektet erkjenner seg selv som natur, ikke som ideal størrelse hevet over den. ”Ørneredet” (1859) av den norske forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson fungerer som eksempel på denne dynamikken. Fortellingen integrerer de sosiale motivene knyttet til utelukkelse og anerkjennelse og relaterer dem til motsetningen mellom natur og kultur. På den måten demonstrerer fortellingen spenningen mellom en tradisjonell, idealistisk versjon av det sublime, og det vi kan kalle en modernistisk eller negativ versjon av det sublime slik vi finner den hos Adorno