Fargerikt om svenske valgplakater

Recension

Anmeldelse: Nicklas Håkansson, Bengt Johanson, Orla Vigsø: Politik i det offentliga rummet. Svenska valaffischer 1911-2010. Stockholm: Carlson bokförlag.

Bibliografisk

Recensent: Jens E. Kjeldsen er professor i retorikk og visuel kommunikasjon ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen

Rhetorica Scandinavica 69 (2015), side 87-91.

Recensionen

Valgplakater er en underlig genre. I en tid hvor internett, sosiale medier, avisannonser og fjernsynsdebatter dominerer skandinaviske valgkamper blir det offentlige rommet fremdeles erobret av valgplakater når partier og politikere kjemper om makten. Eller rettere slik er det i Danmark og Sverige, hvor enhver lyktestolpe eller påle blir overfylt med valgplakatene; mens Norge, for eksempel, aldri har hatt helt samme tradisjon for opphenging av plakater overalt i byrommet. Her holder man seg stort sett til betalte plasser som boards. Heller ikke det land i verden som har mest politisk reklame, USA, benytter valgplakater på samme måte som Sverige og Danmark – eller Tyskland for den saks skyld. I USA har ”valgplakatene” som regel form av store reklameboards på betalt plass eller av skilt med kandidatens navn man setter ned i hagen sin.

Annons

Topos som meningsskapare

Den här avhandlingens långsiktiga mål är att bidra till en högskoledidaktik som förmår hantera föränderlighet, motstridighet och mångsidiga problem. En sådan didaktik bör emellertid vara förankrad i en reflekterad teori om meningsskapande. Avhandlingen pr Läs mer...

Valgplakaten er en undergenre til plakatgenren generelt, og vanligvis er behandlingen av den begrenset til en egen del i bøker som ser på plakaten i alminnelighet. Det gjelder for eksempel Lars Dybdahls Den danske plakat og Jorunn Veitebergs Den norske plakaten som hittil har vært de mest dekkende og best illustrerte verker om plakater i Skandinavia.1 Veiteberg disputerte senere på en revidert utgave av boken sin: Det moderne maleri er plakat. Ein historisk studie av norske bildeplakater 1898-1945 (Veiteberg, 2000). Som mange andre bøker om plakater har disse verkene et kunsthistorisk utgangspunkt, som især presenterer genrer og stilarter i plakatkunsten. De gir derimot sjeldent overveielser over hvordan plakater appellerer retorisk. I stedet dominerer en historisk og estetisk behandling som først og fremst beskriver stilhistoriske forandringer. Både Dybdahl og Veiteberg benytter begrepet “plakatkunsten” og er opptatt av plakatkunstneren. De er især på sporet etter det kunsthistoriske i plakaten, og beskriver mer de enestående, betydningsfulle og velutførte kunstneriske plakater, enn de mest utbredte og mer ordinære. Denne tendensen til å hvile ved det unike er utbredt både i skandinaviske og internasjonale behandlinger av plakater. Utvalget er mer bestemt av det ualminnelige enn det alminnelige.

Ut over den kunsthistoriske tilgangen til plakater, finnes det i Norden en viss historisk og samfunnsvitenskapelig forskning på valgplakater. En del av denne forskningen preges av kvantitative tilganger, som opptelling av plakater i valgkampene. Politik i det offentliga rummet er del av en kvalitativt orientert tilgang. En slik tilgang finner vi også i Tom Carlsons historiske studie av finske valgplakater fra 1958-1991.2 Han konkluderer for det første at plakatene har fjernet seg fra klare henvendelser til bestemte klasser eller grupper til fordel for mer generelle henvendelser. Plakatene er dessuten gått fra å være presentasjoner av politiske temaer til virkemidler for image-oppbygning. Det er en tendens som også kan registreres i Danmark3, og som vi også finner i det svenske materiale som Håkansson, Johanson og Vigsø presenterer i Politik i det offentliga rummet.

Boken er, må man anta, i hovedsak basert på forfatternes egen forskning. Nicklas Håkansson har jobbet med valgretorikk og politisk kommunikasjon siden han utgav avhandlingen Valretorik (Göteborg: Statsvetenskapliga institutionen, 2009). Orla Vigsø har publisert omfattende om valgplakater, blant annet i sin avhandling Valretorik i text och bild (Uppsala: Institutionen för nordiske språk, 2004). Sammen med Christina Holtz-Bacha utgir Bengt Johansson i 2015 boken Political Communication in the Public Space. Election Posters Around the Globe (Springer Books).

I motsetning til verkene som undersøker plakater generelt, fokuserer Politik i det offentliga rummet utelukkende på valgplakater. Boken har ikke et estetisk, men et retorisk og funksjonelt utgangspunkt4 og gir et dekkende bilde av alle typer plakater vi møter i en svensk valgkamp. I forhold til de fleste bøker om plakatkunst, er Politik i det offentliga rummet heller ikke bygget opp kronologisk. I stedet behandler de første åtte kapitler en rekke tematikker i forhold til valgplakaten, før siste kapittel, ”Svenske valaffischer – slutsatser”, gir en oppsamlende historisk beskrivelse av 100 års svenske valgplakater. Men forut for denne historiske oppsamlingen behandles altså 8 utvalgte temaer.

Første kapittel ”Valaffischen – et historisk men tidlöst ark papper” setter valgplakaten i en historisk, politisk og samfunnsmessig sammenheng og beretter om forfatternes perspektiv, fokus og deres innsamling av plakater. Det andre kapittelet, ”Vad gör en valaffisch?”, behandler valgplakatens funksjoner. De er mangeartet: Plakaten kan argumentere for å stemme på et parti, den kan informere, den kan påminne og mobilisere, den kan provosere og vekke oppmerksomhet, eller den kan ha langsiktige mål som å skape image. I overensstemmelse med den danske boken Retorik der flytter stemmer,5 sammenfatter boken de to generelle retoriske funksjoner for valgplakaten som å samle stemmer og å flytte stemmer. Tredje kapittel, ”Öppen och dold argumentation”, undersøker hvordan valgplakatene argumenterer, og kapittel 4, ”Vem är medborgaren?” ser på hvordan partiene gjennom valgplakatene fremstiller eller forestiller seg den velger som man henvender seg til og ønsker å overbevise. I ”Blommor, färger och logotyper” (kap. 5) går forfatterne tett på det særlige svenske fenomen at nesten alle partienes logo er en blomst. I kapittel 6, ”Skrämsel, kritik och slag under bältet”, undersøker forfatterne bruken av negative budskap i valgplakater. Deretter går boken i ”En partiledare betyder så mycket” (kap. 7) tett på fremstillinger av partiledere på valgplakater. Siste tema i boken, ”Affischer med lånta idéer” (kap. 8) er plakatenes lån, inspirasjon og gjenbruk av andre plakaters stil, uttrykk og innhold.

Retorik i det offentliga rummet er interessant å lese og en flott bok å bla i. Boken er trykt på tykt, glanset papir og fylt med gode reproduksjoner av 100 års svenske valgplakater. Selv om noen av reproduksjonene er små – bare 3,5 ganger 5 centimeter – fyller mange heldigvis hele boksider og innbyr til visuell utforskning. At boken kan fremvise så mange flotte reproduksjoner beror på at forfatterne har samlet inn en imponerende mengde plakater. Utvalget av plakater i boken har nemlig sin bakgrunn i mer enn 1400 innsamlete valgplakater. Det dekker 32 riksdagsvalg fra 1911 til 2010 og er, som forfatterne skriver, det hittil mest fullstendige materiale når det gjelder svenske valgplakater.

Boken er skrevet på et klart og tydelig svensk og er opplysende for både leg og lærd. Den fortløpende teksten brytes opp av korte artikler i gule kasser som forteller om relevante temaer, som bruken av ungdom på plakater, grafiske symboler, andre kampanjekanaler, regler for oppsetning og fjerning av plakater, ekstremisters bruk av plakater, samt en rekke andre forhold.

Basert på opptellinger av det store materialet har forfatterne laget figurer som forteller om hvem plakatene historisk henvender seg til (kap. 4) og om mengden av negative, positive og kontrasterende budskap (kap. 6). Dertil kommer argumentasjons-rekonstruksjoner av visse plakaters budskap (kap. 3.). Figurene er opplysende, men fordi de er plassert i én spaltebredde i den dobbeltspaltede teksten, blir flere av figurene nærmest uleselige. Det gjelder særlig grafene, hvor man må ha en lupe for å kunne lese tall og årstall.

Å behandle den svenske valgplakaten gjennom utvalgte temaer er et godt grep som gir innsikt i forhold som kan forstås uavhengig av historiske perioder – som negative budskap eller lånte ideer. Den tematiske struktureringen gir mulighet for å gå i dybden på saker som ellers ville ha forsvunnet i en overordnet kronologisk fremstilling.

Samtidig forekommer bokens siste historiske kapittel (”Svenska valaffischer – slutsatser”) noe kort og oppramsende. Jeg kunne ha tenkt meg en grundigere gjennomgang av de fire historiske periodene forfatterne etablerer. I det historiske kapittelet fyller de tre første periodene mindre enn én sides tekst hver (Det gjelder 1. ”1911-1936 Ideologistrid och propaganda”, 2. ”1944-1958 Folkhemsbygge och framtidsretorik”, samt 3 ”1960-1988 Blockpolitik och reklamestetik”). Den siste perioden (4. ”1991-2010 – Förtroendekamp och imageskapande”) får akkurat en side. Så kort behandling av hundrede år er for lite til å få en reell fornemmelse av den historiske utviklingen i estetikk, utforming og retoriske appeller. Med bare fire plakater som illustrasjon til hver periode, får man heller ikke et godt inntrykk av hva som visuelt er fellestrekket for de enkelte periodene.

Som beskrevet ovenfor har forfatterne omfattende vitenskapelig kunnskap innen områdene visuell og politisk kommunikasjon. Derfor er det ergerlig at Politik i det offentliga rummet ikke fremstår som en bok man fullt ut kan benytte i forskningsarbeid. Det er ingenting i veien med innsiktene i boken, og dens tilgjengelige og klare prosa er forbilledlig. Men man kunne ha bevart disse kvalitetene og samtidig gjort boken mer anvendelig til forskning, hvis noteapparatet hadde vært mer grundig og samvittighetsfylt utformet – eller rettere: hvis det hadde vært et reelt noteapparat. Boken har to sider med såkalte ”Litteraturkommentarer” som generelt forteller hvilken litteratur forfatterne har brukt og hvor man kan lese mer. Men disse litteraturkommentarer er hverken presise eller utfyllende nok til å gjøre boken fullt ut anvendelig i forskning.

I kapittelet ”Vad gör en valaffisch?”, for eksempel, står det at ”Ny forskning från Köpenhamns universitet ger dock några intressanta och kanske oväntade resultat da de verkar spela roll för vilken kandidat man väljer i kommunalvalet” (s. 37). Men det er ingen angivelse av hvem som har utført forskningen eller hvordan man kan finne den. Den eneste referansen til et forskningsprosjekt fra København er til Retorik der flytter stemmer, som ble utgitt i 1994, og det handler verken om valgplakater eller kommunalvalg.

Jeg kunne også ha ønsket et kapittel som tydeligere redegjorde for hvilke grunntyper av plakater som har blitt skapt gjennom 100 års svensk valgkamp – både synkront og diakront. I Danmark, for eksempel, kan man skille mellom i hvert fall tre typer: For det første tema-plakaten, som ikke har noen avbildning av politikere, men setter saken i sentrum; for det andre kandidat-plakaten som viser et bilde av politikeren; og for det tredje liste-plakaten, som blott viser partibokstaven som angir den listen man skal sette sitt kryss ved for å stemme på partiet.6

Det later til at de to siste typene ikke eksisterer i svenske valgkamper. I Skandinavia er det visst bare Danmark som har bokstaver som symboler for partiene, og de eneste personer avbildet på de svenske plakater i boken er partilederne. Til sammenlikning viser danske plakater ikke bare partiledere, men også kandidater lengre nede på partilistene som får lagd plakater for å oppnå flere personlige stemmer.

Endelig kunne jeg ha tenkt meg at forfatterne hadde gjort flere overveielser over det avgjørende særpreget ved valgplakaten som medium og dens særlige retoriske situasjon, hvor plakaten midlertidig plasseres i det offentlige rommet på en måte som sjeldent gjør at vi som velgere studerer dem inngående. Tvert imot opplever vi normalt valgplakatene på̊ avstand og i fart: gående, på̊ sykkel, i bil eller buss. Ofte henger de over vanlig øyenhøyde, så vi må̊ se opp for å få tak i plakatens motiv. Slik hastig og forbigående eksponering betyr at valgplakater retorisk sett ikke kan inneholde detaljert informasjon, ha for mye skrift eller være for komplisert utformet. I stedet må de begrense seg til med enkle midler å tiltrekke oppmerksomheten og vise at partiet og kandidaten er tilstede og med i kampen om valget.

Slike situasjonelle overveielser sier boken ikke så mye om. Men interessant nok ser det ut til at den svenske valgplakaten i tidligere perioder omkring 1920 og 30-tallet – altså i perioden forfatterne beskriver som ”ideologistrid og propaganda” – var mer tekst-dominert og komplisert utformet. Til sammenlikning domineres vår tids plakater mer av bilder og korte tekstutsagn. De karakteriseres av en moderne profesjonalisering som søker å skape ”enhetliga profiler för å skapa gynnsamma självbilder, och informalisering och intimisering som (också) bidrar till å skapa förtroende. Periodens signum är förtroendekamp och imageskapande” (s. 136).

På tross av at jeg altså kunne ha ønsket meg enda mer av Politikk i det offentliga rummet, er boken både interessant og opplysende, og den gir en fyllestgjørende beskrivelse av den svenske valgplakatens rolle i valgkamp. Etter endt lesning bør man bla gjennom boken igjen, for å studere nøyere de mange flotte reproduksjoner og (gjen)lese de gule boksene som går tett på utvalgte temaer. Dette er nemlig en bok man både bør lese og bla i. For en skandinav som er opptatt av plakaten som medium og ønsker å studere plakatens rolle i valgkamp, er boken uomgjengelig.

Bemærkning fra redaktionen: Peter Nedergaard og Elsebeth Aasted Schanz’ Valget er dit! – Den danske valgplakat i 100 år (Dansk Plakatmuseum/Historika, 2015) udkom først efter færdiggørelsen af denne anmeldelse og inddrages derfor ikke i fremstillingen.

Noter

1    Lars Dybdahl, Den danske plakat (Kerteminde: Kunstbogklubben, 1994). Jorunn Veiteberg Den norske plakaten (Oslo: Pax forlag, 1998). Dybdahl har senere gitt ut The global poster/Den globale plakaten (København: Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck, 2009). Plakater blir også behandlet i Lill-Ann Jensen og Svein Damslora, Bildet som våpen. Norsk arbeiderbevegelses bruk av bildet i kamp og agitasjon (Oslo: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek/Tiden norsk forlag, 1984). I Sverige har Lars Nittve og Bengt Lindahl gitt ut Svenska Valaffischer. En studie av perioden 1920-1976 (Stockholm: Akademilitteratur, 1979). Sven Bodin, Carl-Adam Nycop og Åsa Åkerström har beskrevet Socialdemokratenes propaganda og valgplakater i Affischernes kamp (Borås: Socialdemokraterna, 1979). Moderatanas (Högerpartiet) plakater er beskrevet i Johan Westrins Den moderata bilden (Stockholm: Ekerlids forlag, 2008).
2    Se delstudie I: “Hur har valreklamen förändrats? Finländska partiers valaffischer åren 1958-1991″, i avhandlingen Partier och kandidater på väljarmarknaden (Åbo: Åbo University Press, 2000).
3    Se kapittel 14, ”Valgplakaten i den danske folketingsvalgkampen 1998”, i Jens E. Kjeldsens avhandling Visuel retorik (Bergen: Universitetet i Bergen, 2002), s. 324-360.
4    Et tilsvarende utgangspunkt har jeg selv i Visuel retorik (Bergen: Universitetet i Bergen, 2002), s. 324-360.
5    Charlotte Jørgensen, Christian Kock & Lone Rørbech, Retorik der flytter stemmer (Ödåkra: Retorikforlaget, 2011 [1994]).
6    Kjeldsen, Visuel retorikk, 328 ff.

Rhetorica Scandinavica 69 (2015), s 87-91.

Liknande artiklar:

Dialogen om talerne

George Hinge recenserar: Tacitus: Dialogen om talerne. Oversat og kommenteret af Inger Nord. Unive...

Ny stor lærebog for vordende talelærere

Anmeldelse: Jette Barnholdt Hansen og Hanne Smith Pedersen, red.: Stemmen og tilhørerne – taleunder...

Retorisk imageproblem

Recension: Anne Krogstad: Image i politikken

För de redan frälsta

Valaffischens retorik. Vad är syftet med valaffischerna? Att förmedla politiska budskap eller är de ...

Author profile

Jens E. Kjeldsen

Jens E. Kjeldsen är professor i retorik vid Bergens universitet.
Redaktør på RetorikMagasinet 1991-1994. Redaktør på Rhetorica Scandinavica 1997-2010.